Horten er en liten by og godt er det, ellers hadde jeg ikke flyttet hit eller blitt boende. Undertegnede, Tonny Kluften,  er oppvokst i skogen på Toten og Søndre Land, har bodd mange år i «storbyen» Oslo, men det holdt ikke, det ble ikke full klaff med all den asfalten. Men Horten derimot, er så liten at det nesten er ei bygd rett og slett, heldigvis. Med flotte villastrøk og ikke store blokkområder. Grønt og fint er det, og man kan gå turer med bikkja og nyte god utsikt.

Jeg skulle startet å blogge om Horten for 4 år siden, når jeg flyttet hit, men det ble ikke noe av. Så jeg starter nå. Det er masse i Horten å skrive om og en ting jeg vil skrive om er hvordan Horten møtte meg som ny innflytter. Jeg ser bort ifra 8 mnd med halvgod vestfoldstart i Åsgårdstrand med halvsur nabo, hopper inn der jeg og samboer Helene kjøpte oss hus.

Og da ble møtet med Horten en bent frem positiv og god opplevelse. Det hviler en bra stemning over byen, en bedre stemning enn over f.eks. Tønsberg og en ekstremt mye bedre stemning enn over Drøbak, som jeg flyttet fra.
Drøbak er forresten norges femte rikeste kommune, Horten en av de som ligger på bånn. Og jeg har en teori om at hyggeligheten i en by eller i et land stiger ettersom inntekten synker. De hyggeligste menneskene jeg har møtt i verden bor i verdens fattigste land.

Dessuten ble jeg med i jazzklubben og etter hvert i fotoklubben, og alle vet jo at folk som liker jazz og fine bilder er bra folk! Og naboene her er enestående, litt sånn som hortensfolk flest tror jeg.

Jeg konkluderer med at Horten er den byen i Norge som er mest hyggelig, ligner mest på en by jeg vil bo i (dvs. ligner på godt og vondt ei halvstor norsk gjennomsnittsbygd) og det beste av det hele; Det finnes ikke noe vondt i folk her!